Cathrine Ruud

+47 45 03 22 85
ruud.cathrine(at)gmail.com

© Cathrine Ruud 2012

Mellom rom og mellomrom

Et bilde er flatt og todimensjonalt. Som gjenstand henger det fysisk på en vegg, som på sin side er en del av betrakterens rom, alt levendes rom, en flerdimensjonal sfære. Bildet kan feire sin egen flate og flathet ved å forsøke å hindre øyets søken etter dybde, eller tvert i mot invitere inn i sitt eget rom – fotografiets videreføring av rommet det ble skapt i, eller maleriets illusjonsrom. Cathrine Ruud og Ingunn Ystad arbeider begge grunnleggende med bildenes fysiske opptreden som flate bilder. Samtidig representerer hvert verk en selvstendig sfære der betrakteren vekselvis holdes på overflaten, i bildeplanet, og dras inn i en situasjon av formdybde og narrative bruddstykker.

Ystads nonfigurative malerier består av mer eller mindre transparente, overlappende lag, noe som i seg selv indikerer et rom bak overflaten. Når mørke farger trer i bakgrunnen for lyse, forsterkes trangen til å oppfatte motivet som romlig. Komposisjonene flimrer frem og tilbake mellom ytterpunktene i et ikke avgrenset univers. Man finner gjerne holdepunkter som oppfattes som figurative, men disse befinner seg kun i hver betrakters eget forestillingsrom. Kunstneren benytter seg av sjablonger som er kopiert opp fra allerede eksisterende bildemateriale. Hun foretrekker blant annet mikroskopiske fotografier av organisk materiale, som gjøres ytterlige ugjenkjennelige ved at de brytes opp i fragmenter. Dermed fremstår de som rene formelementer, som likevel bevarer et snev av sin opprinnelse.

Ruuds motiver er også delvis redusert til abstrakt form. Interiørdetaljer fotograferes så nært at det er deres materialitet, og ikke deres funksjon i en arkitektur, som kommer i fokus. I bildet «Opp» inviteres man innover – eller egentlig oppover – i et langt, smalt rom der reisverket oppfattes som fasetter i en krystallinsk struktur. Den til vanlig skjulte innsiden av spiret i Nidarosdomen opptrer som et rent formsmykke, samtidig som innholdssymbolikken tynges når man vet hvilket rom dette er. Det gotiske kirkespiret var ment å skulle strekke seg mot himmelen, og plassere det lille mennesket i riktig forhold til skaperverket. Den nøkterne fotografen registrerer lys, skygge og dybde, og «Opp» blir både saklig og storslagent.

Både Ingunn Ystad og Cathrine Ruud formidler noe teatralsk, der balansen mellom tildekking og avsløring – både når det gjelder form og innhold (å se eller ikke se, å vite eller ikke vite) – skaper en dynamisk situasjon for publikum. Mye av spenningen i motivene ligger i mellomrommene, i pusterommene mellom det som fremstår som vesentlig, positiv form. I det lille feltet mellom forgrunn og bakgrunn i et fotografi, eller i gapet mellom to sjablongers preging av maleriflaten, ligger energien som holder formene «på plass». Vektlegging av visuell rytme er viktig for kunstnerne, som begge greier å trekke en betrakter inn i bildenes egen puls.

Bildenes flate og todimensjonale utgangspunkt blir dermed utgangspunkt for et ubegrenset antall lag av persepsjon og forståelse. I opplevelsesrommet mellom bildeplan og betrakterplan foregår uforutsigbare utvekslinger. Unike for hver nye møtesituasjon.

Solveig Lønmo, kunsthistoriker